torsdag 12. juli 2012

Tur 20 Moab og Zion

Grand Finale.  Rett nok ikke den aller siste turen, men den lengste både i varighet og kjørelengde - og kanskje den fineste.  Hovedmålet for turen var Moab  som ligger 16-17 timers kjøring fra Santa Cruz. På turprogrammet stod: 2 dager med klatring, 3 dager med fotur, 1 dag med terrengbilkjøring, 2 dager med mountainbiking, 2 dager med canyonering og 5 dager  med kanopadling/rafting. Alt nøye planlagt  selfølgelig. Exelark med reiserute, aktiviteter, tidsangivelser, adresser ble utdelt til reisefølget ved avgang fra Santa Cruz.

På vei til Moab overnattet vi i Havasu City som  har en ganske spesiell historie:  Lake Havasu ligger i The Sonoran Desert og ble til da de bygget en demning i Colorado River. En  kar ved navn McCulloch så for seg at dette stede ville være en flott feriedestinasjon, kjøpte land og satte opp trailerhomes for utleie. Men business'en gikk treigt. Da London Bridge måtte rives så McCulloch muligheten: han kjøpte brua, fraktet den over Atlanteren og bygget den oppigjen ute i ørkenen. Deretter gravde de en kanal slik at brua fikk vann under seg, og vips.. SUKSESS.... Lake Havasu City er  i dag en by på 50 000 innbyggere og McCulloch er formodentlig steinrik. På vei til Moab stoppet vi også for å se på dinosaurspor samt en rask kikk på Grand Canyon.

London Bridge i Arizona

Hans sjekker  forsteinede dinosaurspor.

Etter en halv dag med klatring i Indian Creek, som forøvrig var veldig varmt, dro vi til Canyonlands National Park. Varmt var det her også, og det var bare å tilpasse seg sommerrutinen i Moab med å gjøre ting grytidlig om morgenen eller seint på kvelden og slappe av midt på dagen. Midt på dagen var temperaturen oppå 40 grader, men det gikk i grunn helt greit. Vi har vel begynnt å venne oss til et liv i solen.

Canyonland National Park, Island  in the Sky. Elva nede dalen er  Green River  og renner inn i Colorado River

Soloppgang ved Mesa Arc

Dag 4 var satt av til å kjøre terrengbil. Rundt Moab finner en noe av det mest ekstreme hva  terrengkjøring angår og  stedet skryter av å være det eneste stedet hvor en kan leie spesialombygde Jeeper. Vi leide en slik bil og kort fortalt:  far var euforisk og mor ville helst ikke sitte på.


"Fins And Things". Gradert 4 på en skala fra 1 til 10. Denne ruta kan   kjøres med vanlig serieproduserte terrengbiler, men helst bør du ha  gjort noen ombygginger: dvs  større hjul og større bakkeklaring. Vi paserte en ny og fin Toyota som hang fast påstøtfangeren. Det så ikke veldig billig ut .

Dette ser  ikke så bratt ut, men fra  bak rattet er det VELDIG bratt. Nervepirrende er det og. Har en først har gitt seg utfor en slik skråning er det ingen vei tilbake.




Moab er mest kjent for mountainbiking og  verdens desidert mest kjente mountainbikestier finner du her. Det spesielle er at mange av stiene  går over svaberg eller slickrock i en kan stort sett sykle over alt. Syklingen ved Bartletts Wash var helt fantastisk og utvilsom et av årets største høydepunkter.  Iver har fått seg GoPro kamera og nedenfor ligger en foreløpig sammenklippet film.

 

Magnus og Iver ved  Bartletts Wash. Dette stedet hadde spesielt  jevnt og glattskurte sva.

Sykling i skumringstimen. Vi leide fulldempet sykkel til Iver. Ikke  mye bruk for det aklkurat her, men  gleden over dyrt og fint utstyr skal jo heller ikke  undervurderes (Litt kult var det jo å ha en sykke som var dobbelt så dyr som  fatter'ns)
Leirliv.

Neste dag syklet vi Dead Mans Ridge. Ikke like spektakulært som slickrock sykling, men mer teknisk og like morro.


Dag 8 var satt av til Arches National Park  og fottur/sigthseeing.  Mange har sikkert sett bilder av dissse steinbuene og en tenker kanskje at en og annen slik stein greie ikke er all verden. Vel... buene er  ganske  flotte men like imponerende er nesten antallet: i Arches Nationalpark, som er en liten park,  er det registret 2000  buer! Vi gjorde som de fleste andre turistene og  tok turen opp til de 3-4 mest kjente.

Solnedgang og fullmåne ved Delicate Arch

Ungene nyter stjernehimmelen og mor lager mat.

Soloppgang over teltplassen

Double Arc


Neste post på programmet var kanopadling og rafting i Colorado River.  De førtse 80 kilometerne av Colorado River nedforbi Moab byr på stilleflytende rolig elv og er ideel for kanopadling. Flotte teltplasser, sandstrender, bading og slaraffenliv. Etter 3 dager med padling ble  kanoene våre plukket opp av  en motorbåt og vi hoppet over på en motorisert rafteflåte, Lenger ned, i Cataract Canyon, trenger man definitivt en større farkost da strykene her blant de aller største i hele Colorado River. Vannstanden har imidlertid dramatisk innvirkning og siden det nå var ekstremt lavt vann så var ikke strykene værre enn at aldersgrensen var 8 år. Om våren og i år med mye snø er imidlertid Cataract Canyon en ganske annen greie og de største bølgene er over 10 meter høye. På turen ned Colorado River tilbakela vi ca 160 kilometer og  endte vi opp i Lake Powell (ref tur 3). Turoperatøren hadde fraktet bilen vår ned og samme kveld  dro vi videre til Zion National park hvor vi tilbrakte de siste tre dagene med canyonering, fottur og klatring. Vi har hatt flotte turer til Zion før og denne turen var intet unntak.




Med  lav vannstand i elva var det plenty av flotte sandstrender å slå opp telt på


Cataract Canyon. Ilandstigning og speiding  over det siste store stryket: Big Drop 3. Med lav vannstand var det mange  steiner  som måtte unngås.

Ubuden middaggjest
Backcountry  camping i høyfjellsdelen av Zion National Park. Lagdelt sandstein på alle kanter. Bekkeleie nede til høyre er starten på det som lengre ned blir til Keyhole slot canyon.


Teknisk canyonering i Keyhole Canyon. Canyons graderes på en skala fra 1-4 hvorav dette var en tre'er.  Er man vant med klatring er ikke akkurat de tekniske vanskelighetene  rare greiene. Nede i jettegrytene ligger det imidelrtid  vann som ikke er spesielt delikat og vanndammen som  Hans passerer over var særdeles udelikat. Gammelt vann med råtnende planterester og døde dyr gjør at det stinker avsindig. Ungene fikk servicen av en løpestreng forbi  griseriet mens mor og far måtte vasse over med vann til magen. Yummy.

På vei ut traff vi denne karen. Canyonen er ca en meter brei og Iver løp i forveien og passert  slangen uten å  se den. Godt gjort. Det var en slange på en og en halv meter, men ikke egentlig så dramatisk da det (sannsynligvis) ikke var en giftig en. Dagen etter skjedde nesten det samme en gang til, men denne gangen var det en liten klapperslange som lå under en stor stein som vi måtte klatre over. Ganske praktisk det der med at de lager lyd.

Hans , Iver og særlig Sigrunn syntes ikke det var all verden med vassing i grisvann så de trakk seg fra  neste post på programmet som var Pine Creek Canyon.  Her var det nødvendig med våtdrakt da det er en del svømming /vading.  Magnus og jeg var litt spent da det på parkens nettsider sto en advarsel om at det lå et dødt dyr i en av jettegrytene. Vannet her var ganske rent så sannsynligvis har det vært et regnskyll som har rensket opp. Å fire seg ned i disse canyonene er en absolutt fantastisk opplevelse. Lyden og lyset er helt spesiellt og bølgene i vannet lagre vibrerende lysspill oppover de glattskurte veggen.   Magnus mente Pine Creek var et av høyde punktene på turen.

Magnus i bunnen av The Cathedral , en stor jettgryte hvor vannet har slipt hull i veggene flere stede og dannet huller og buer.

Mens  Magnus og jeg var i Pine Creek Canyon, fant Sigrunn og guttene denne fine badeplassen lenger nede i bekken. Ingenting å si på vannet her og fra fossen kunne en  skli på svaberget ned i kulpen.

Siste post på programmet. Klatring i Kolob Canyon som ligger på Nordsiden av Zion National Park. Dette er  kanskje den råeste ruten undertegnede noen gang har klatret. Svære tak på fantastiske formasjoner  opp en villt bratt vegg: etter å ha klatret 30 meter opp er en 10 meter ut fra startstedet. Navnløs, 5.10a










Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar