torsdag 12. april 2012

Tur 15 Disneyland, Joshua Tree, Zion, Las Vegas

Storinnrykk fra Norge ! Med skolefri og mangel på sovesal i Ranchview Road var det naturlig nok tur som sto på programmet. Etter et par uker med begredelig vær i Santa Cruz var det greit å å sette kursen sørover og østover til varmere strøk. Litt kjipt at helgeturen til Yosemite med Hilde og Marius måtte utgå. Kjipt var det også og at besøket ikke fikk  mer ut av strandlivet rundt Santa Cruz selv om vi såvidt rakk å teste både surfboards, bodyboards, kayakker og mountainbikes. Vi har begynnt å lure på om det dårlige været er noe som kommer med Bergenserene og mistanken ble ikke mindre da sola kom frem og gradestokken krøp opp til 20C noen timer etter at  besøket hadde satt av avgårde fra Santa Cruz. 

Med 11 barn i reisefølget var det  ikke så lett å styre utenom Disneyland og  sent fredag kveld var det samling  ved Anaheim utenfor Los Angeles. Etter å ha plukket opp Marton på flyplassen i LA var  troppen fulltallig: 11 barn og 9 voksne.

5 Nattlandsfamilier representert: Marton, Lars, Marius, Alf Erik, Oda, Hans, Silje, Skjalg, Alvin, Hilde, Iver, Isak, Tord,
Sigrunn, Magnus, August, Beda, Lars Marius, Anna og Elinor... Puhhh
(klikk på bildet for lysbildefremvisning)
Neste morgen var det tidlig opp og rett i parken. Flertallet satset på gamle ærverdige Disneyland mens de større barna  hadde kombinasjonsbillett som også inkluderte inngang til Disney Adventure Park. Sistnevnte ligger vegg i vegg med førstnevnte og er i grunn temmelig lik bare nyere og med større berg og dalbaner. Begge parkene er vel forøvrig som forlystelsesparer flest: kanskje et hakk over, men til syvende og sist mest for ungene.

Noen morer seg mer enn andre
Hans og Tord i trehytten til Tarzan
Spising av sukkerspinn og Disenyslottet i bakgrunnen. Snart kommer Disneyparaden.

Neste destinasjon var Joshua Tree som er omtalt tidligere. Standard opplegg: telting, klatring, bål og rødvin.  Litt mer rødvin og litt mindre klatring en vanlig,  men ellers likt. For ungene var det superstas å leke lommelyktgjemsel i måneskinnet.

Same procedure as last trip ? ...Same procedure as every trip... Lars Marius  (i profil) nyter  lyset fra bålet og stjernehimmelen.  Den yngre generasjonen nyter skinnet fra Ipaden.... Hrmff...
Joshua Tree turterreng, Wonderland of Rocks.

Neste stopp var Zion  National Park. Silje og Alf Erik med barn + Marton  returnerte etter Joshua Tree så nå var troppen redusert til 14 personer. Zion er en park med butikker, cafeer, shuttlebusser og milioner av besøkende.- I grunn ganske lik Yosemite bare med rød sandstein istedet for granitt. Første dag i parken gikk turen til Angels Landing. En 8-9 km tur opp fra dalbunden  og opp til en liten topp via en luftig egg. Fra toppunktet er vertikale dropp på nær sagt alle sider og upåklagelig utsikt til fjellene og dalbunnen langt der nede. Angels Landing er ikke mer krevende enn at horder av folk tar turen, men såpass luftig at en ikke bør snuble. 6 personer har falt fra stien og mistet livet siden 2004.

Faller en utfor kanten her stopper en  ikke opp før 300 meter lenger nede. De minste barna fikk en  slynge rundt livet  og løpestreng festet til kjettingen. Det hjalp nok litt for psyken, særlig til de voksne.
Nær toppen på Angels Landing med utsikt innover dalen. Vi fant ingen englefjær.
Tord kobler seg forbi en gjerdestolpe
På vei ned igjen. Stien følger ryggen i midten av bilde og fallhøyden er ca 400 meter på høyre side og 300 meter på venstre side. Flott rygg.

Neste dag gikk turen inn i The Narrows som er den mest kjente "fotturdestinasjonne" i Zion. The Narrows er en dyp canyon med sidevegger opptil 600 meter høye og en full tur fra topp til bunn er en drøy dagstur. 70% av turen innebærer vading i elva og stedvis rekker vannet opp til brystet. Med et kjappt søk på nettet finner man mange mer eller mindre upålitelige kåringer alla "the 10 best hikes in the world". The Narrows er omtrent den eneste turen som figurer på alle disse listene.

Med høy vannføring og vanntemperatur på 3-4 grader er ikke dette en tur man gjør med vanlig turutstyr. Vi leide tørrdrakter og vanntette sekker/pakkposer til  hele gjengen. Hele turen fra topp til bunn krever en permit og er vel drøy som familietur. De beste strekkene av The Narrows kan imidlertid nåes med et 2-3 timers innsats om en starter fra bunnen. Planen var at noen voksne ville "gå så langt det går "med de minste  mens andre ville ta med de større barna lenger inn. Det viste seg være mindre krevende enn vi forventet og  med topp motiverte unger ble det  en fellestur for alle helt inn til "Wall Street" og det beste strekket av The Narrows.

Konseptet med "å gå på tur mens man bader" slo selfølgelig bra an hos ungene. Det var nok og noen som følte seg ekstra tøffe idet de dro på seg kule drakter og spesialsko i påsyn av et femtitalls "vanlige turgåere". Det var mange misunnelige blikk fra elvebredden idet vi trasket ut i vannet og oppover elva. Ikke så mye å si til det igrunn: det var tross alt usedvanlig godt grunn til misunnelse. Etter noen hundre meters vading kom det fra Hans: "Takk pappa. Takk pappa. Takk for at du tar oss med på det her. Takk pappa. Takk pappa. Dette er MYE bedre enn Disneyland, Takk pappa". Vanskelig å se hvordan en kan toppe en tur med slike kommentarer.

The Narrows. Uten  draktre klarer man ikke å gå mer enn  et par hundre meter innover hvilket  effektivt begrenser traffikken.
Drakter er en absolutt nødvendighet på denne årstiden og der strømmen var sterk var det lett for de små å bli dratt
 overende. For de som hadde tette drakter var vadingen slik som på bilde tørt og varmt. For de som fikk lekkasjer i
 drakten ble det vel kaldt etterhvert.
Iver, Hans, Elinor og Beda titter opp på de skulpturerte veggene og mot den smale stripen med blå himmel langt der oppe. Nede i Canyonen var det såvidt nok lys til å få skarpe bilder  med maks blenderåpning.
Floating Rock, et lett gjenkjennelig refereansepunkt ca to timer fra inngangen til kløfta.
Samling i bånn. De små hadde luksusen av  å lhenge på slep oppover mot strømmen.
Iver på vei nedover.  De ivrigste lot seg flyte mesteparten av veien ned igjen. Ved å blåse luft inn i drakten ble det bra med oppdrift og mindre sjans for å  få hodet under vann.
Frokosttid i teltleiren.
Etter 3 netter og 2 fulle dager i Zion sa vi farvel til Hilde og Marius, og satte kursen mot Las Vegas. På veien stoppet vi  i White Mountain State Park med sandsteinsklatring av ypperste kvalitet.  Etter 5 dager i telt var  det helt greit med litt hotelluksus i Las Vegas. De som ikke hadde fått nok  klatring  tilbrakte den siste dagen i Red Rock Canyon (omtalt tidligere) mens  resten tilbrakte dagen i Las Vegas.

Fantastiske ruter lå på rekke og rad. White Mountain State Park 

Bøttetak på bøttetak i svakt overhengende vegg. Kan ikke bli så mye bedre enn det. Red Rock Canyon, Las Vegas